Historien om møllene på Öland

Den første bruksinventar 1697-1699

Den første beholdningen av Ölands møller ble gjort av en statlig møllekommisjon fra 1697-1699. Kommisjonen konkluderte med at det var totalt 375 vindmøller og 188 vanndrevne såkalte gjellemøller. Vi kan anta at alle vindmøller på denne tiden var stubbemøller. Mangelen på større elver og den ujevne tilgangen på vann i mindre bekker gjorde at sladdermøllen over tid ble fullstendig utkonkurrert av vindmøllen. Etter midten av 1700-tallet minket hullene raskt i antall og i dag er ingen bevart.

Kraftig økning på midten av 1700-tallet

I løpet av 1700-tallet ble antallet vindmøller mer enn firedoblet. Fra 1699 til 1808 steg antallet fra 375 til 1677. Den største økningen var fra midten av 1700-tallet, i samme periode som kalebassmøllene gradvis forsvant.

En av hovedforklaringene på økningen var at en kongelig resolusjon i 1746 lempet på forbudene mot avskoging som hadde eksistert siden den kongelige dyreparkens forskrifter ble utstedt omkring 1570. Fra 1746 fikk øyboerne mulighet til å bruke enkelte eiker til byggeformål, etter godkjenning av kronen Ranger. De lokale vokterne var rausere enn myndighetene hadde til hensikt. I sin bok "Beskrivning öfwer Öland" fra 1765 hevdet herredsfogd Petter Åstrand at det etter 1746 ble bygget for mange kverner og at det ble brukt unødvendig fine eiker. Han mente at enhver bonde med en rimelig formue bygde sin egen mølle.

2000 møller i løpet av andre halvdel av 1800-tallet

Forholdene for Ölands bønder ble bedre i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Djurgårdsinrättningen ble opphevet i 1801. Etter jorddelinger i 1816 og 1819 overtok bygdene eiendomsretten til jordene fra Kronan. Enskiftsreformen fra 1807 og reformen om lovskifte fra 1927 bidro også til den positive utviklingen. Antall fabrikker fortsatte å øke, om enn i et lavere tempo enn tidligere.

Et kongebrev fra 1808 inneholdt bestemmelser som tok sikte på å motvirke bygging av flere møller på øya. Fra 1808 til 1822 økte antallet vindmøller bare fra 1677 til 1713. I tillegg til bestemmelsene i kongebrevet kan nedgangen også skyldes at behovet stort sett allerede var dekket. Selv om byggingen av vindmøller hadde avtatt noe i intensitet, fortsatte antallet å øke til rundt 1850, da man tror at maksimumstallet på 2000 ble nådd.

Vickleby var Ölands tettest befolkede sogn

Opplysningen om at det var 1677 møller i 1822 kommer fra Ölandspresten Abraham Ahlqvists bok Ölands Historia och Beskrivning. Ifølge Ahlqvist lå brukene tettest i Vickleby prestegjeld, hvor det var 77. De mange møllene i Vickleby ble kommentert i 1816 av en annen ölandsprest, Nils Isak Löfgren. Han fortalte at områdets eikeskog hadde blitt brukt til å bygge møller. «Av hvilken grunn ser du i dag i stedet for skog en stor mengde kvarner på rekke og rad på slottet mellom Weckleby og Thorslunda kirker. Bare ved Weckleby og Carlevi landsbyer er det talt om lag 50. Hver bonde har nesten alltid 2 av disse, en hvete og en rugkvarn,... ”Löfgren så det hovedsakelig som en dårlig forvaltning med eikeskog, men ble likevel imponert over utsikten med alle møllene på rad. Sett fra sjøsiden mente han tross alt at møllene i utkanten av slottet ga «... et rikt og vakkert utseende».

Rask nedgang rundt år 1900

Rundt århundreskiftet i 1900 gikk antallet vindmøller drastisk ned på Öland. I utgangspunktet ble de fleste møllene revet på den sørlige og sentrale delen av øya, der moderniseringen av jordbruket gikk raskest. De små stubbemøllene ble slått ut av nye teknisk overlegne møller – først de store nederlandske møllene, deretter dampmøllene og møllene drevet av råolje. Etter hvert ble det også elektriske møller og møller som kunne kobles til gårdens traktor.

På toppen av Nord-Öland gikk ikke reduksjonen i antall vindmøller like raskt. Også der økte antallet fortsatt noe ved århundreskiftet 1900, og så sent som rundt 1920 skal det ha blitt bygget en enkelt mølle i Föra prestegjeld. Sett over hele øya falt imidlertid antallet raskt. Da Bertil Palm lot telle alle vindmøllene på Öland i 1954, var det 437 igjen.

nederlandske møller

Fram til midten av 1800-tallet hadde i prinsippet alle vindmøller på Öland vært av typen stubbemølle. På denne tiden møtte de konkurranse fra større og mer effektive nederlandske fabrikker. Den nye mølletypen antas å ha blitt utviklet i Holland i løpet av 1570-årene. Konstruksjonen til den nederlandske møllen skiller seg fra stubbefresen ved at dette kun er den øverste delen, panseret, som er dreibar. De nederlandske møllene ble alltid drevet som tollmøller. I motsetning til en husholdningsmølle ble tollmøllen brukt til profesjonell sliping. Det var en møller som grunnet mot vederlag, i eldre tider i naturalier – mot «skikk».

Bildet under viser Anders Wahlstöm foran den nederlandske møllen i Björnhovda. I ungdommen på 1940-tallet hjalp Anders faren, mølleren John Wahlström, med å male i bruket. Som de fleste andre nederlandske møller på øya har den flyttet hit fra fastlandet. Den ble hentet fra Sandås i Kalmar i 1880. Rundt århundreskiftet 1900 var det rundt 30 nederlandske møller på øya. I dag gjenstår rundt ti.

Den kulturhistoriske verdien av brukene

Trusselen mot de ølandske møllene ble lagt merke til av Anders Billow i den svenske turistforeningens årbok i 1921. Billow ønsket å «... rette oppmerksomheten mot dets nært forestående forsvinning fra det ölandske landskapet». I 1933 dannet Kalmar fylkes fornminneforening og Ölands kulturminneforening i fellesskap en møllekomité med mål om å redde møllene. Frem til 1950-tallet ble møllekomiteen hjulpet i sitt arbeid av de mange lokale husmannsforeningene som ble stiftet på denne tiden. Siden den gang har det praktiske vedlikeholdsarbeidet i bygdeforeningene vært av avgjørende betydning for bevaringen av brukene.

Foreningene eier og forvalter nå rundt en tredjedel av øyas møller. De andre er privateid. Mølleutvalgets arbeid som pådriver i saker som gjelder møller er nå i hovedsak overtatt av Ölands Kvarnförening, dannet i 2008. I inventaret foreningen nylig gjennomførte, ble det konkludert med at det i dag er 351 møller igjen på øya.

I kapittelet Om vindmøller, møller og sliping fra boken Byggda minnen - Berättelser från Öland och östra Småland viser Torslunda hjembygdslag hvordan det går til å slipe i stubbekvern.

For de som ønsker å lese om oppussings- og byggespørsmål anbefales Evert Johanssons publikasjon Ölands vindmøller, Stell og vedlikehold.