Marin arkeologi

Formålet med en arkeologisk undersøkelse er å fremskaffe original informasjon som etter analyse og tolkning kan øke kunnskapen og forståelsen av vår fortid. For å nå målet er valg og anvendelse av metode og teknologi viktig. I 1981 startet Kalmar fylkesmuseum de marinarkeologiske undersøkelsene av kongeskipet Kronan.

Det ble gravd testsjakter på strategiske steder på vrakstedet for å fastslå funnens omfang og art. Et koordinatsystem ble etablert over et 50 × 40 meter stort område med vraket i sentrum. Koordinatsystemet muliggjør måling og posisjonsbestemmelse basert på faste punkter, av funnet gjenstander og konstruksjonsdeler. Når koordinatsystemet var på plass, startet en systematisk, gradvis utgraving av vraket, dekk for dekk i langskipsretningen. På midten av 1990-tallet ble en såkalt søkesjakt tatt opp over vraket, for å avklare hvor dekkgrensene gikk i de dypere og nedre delene av vraket. I dag, etter 40 år med årlige undersøkelser, er om lag 95 % av vrakets overflate undersøkt. 35.000 gjenstander er berget.

Gjenstander og strukturer på vrakplassen eksponeres med såkalt slamsug eller mammutpumpe. Ved hjelp av en kompressor ledes trykkluft ned i en slange til bunnen hvor luften slippes inn i en metalldyse via en ventil. Når luften strever opp til overflaten gjennom den grove sugeslangen, skapes et undertrykk og gjenstander kan eksponeres fra sand, slam og leire. Før du plukker opp en gjenstand, må den måles og eksponeres fullstendig. Ellers er det fare for å gå glipp av viktig informasjon. På overflaten passerer vannet fra sugeslangen gjennom en sil der eventuelle oversett gjenstander kan kastes. Det er av største betydning at dykkeren ikke arbeider med dysen i direkte kontakt med gravemiljøet. Gjenstander kan da lett bli skadet eller skli inn i sugemunnstykket. Det er også viktig at dykkeren ligger mest mulig stille under arbeidet slik at sedimentet ikke rører seg opp og ødelegger utsikten i bunnen. Det er også fare for at gjenstander blir ødelagt på grunn av uaktsomhet ved flytting. Før du plukker opp en gjenstand, må den måles og eksponeres fullstendig. Ellers er det fare for at viktig informasjon blir ødelagt.

En såkalt fotomosaikk bestående av et lappeteppe av digitale bilder av vrakstedet, viser vrakstedets utseende. Fotograferingen ble gjort med et stillbildekamera fra en viss avstand over bunnen. Bildene settes så sammen ved hjelp av et dataprogram. Det ferdige bildet av vraket fungerer som grunnlag for å identifisere de ulike delene av vraket og letter også planleggingen av dykkerarbeidet. Med utgangspunkt i fotomosaikken og systematiske målinger av ulike deler av vraket, tegnes det etter hvert opp en mer og mer detaljert skisse av vrakstedet. Ved å koble det digitaliserte bildet av vraket med en objektdatabase der alle funn er inkludert, kan plasseringen av de bergede funnene vises mot bakgrunnen av skissen.

Vrakskisse med råttent landskap

Ved dykking på dybder over 10 meter er tiden begrenset. På Kronans vraksted på 26 meters dyp er maksimal dykketid 30 minutter, for å kunne gjøre en direkte oppstigning. Etter noen timer på overflaten kan et andre, kortere dykk utføres. Den effektive dykketiden er ca. 50 minutter per dag og dykkere. Pustegassen er vanlig trykkluft. Hver dykker bruker en såkalt tørrdrakt. Under drakten har dykkerne på seg fiberstativ, for å beskytte seg mot kulden. Bunntemperaturen på vrakstedet overstiger sjelden +5 grader.

Den korte dykketiden krever svært nøye planlegging av arbeidet på bunnen. Siden dykking ikke er et mål i seg selv, men kun en måte å «komme på jobb», må dykkeferdighetene ligge i «ryggraden» og arkeologien settes først. Et dykkerteam består av totalt 20 dykkere pluss skipsmannskap. Dykkingen foregår stort sett i par. Oppgavene som skal utføres er nøye planlagt på overflaten før nedstigningen. Det er ikke bare rent arkeologiske arbeider som utføres på bunnen. Det må utføres mye service- og vedlikeholdsarbeid fortløpende for at det arkeologiske arbeidet skal fungere. I basen for dykkingen skal det også være velfungerende sikkerhetsrutiner.